«For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.»
Salme 36,10
Når mørket kommer krypende
Høsten har unektelig gjort sitt inntog her nord. Skogen stråler i klare farger, temperaturen har dalt, og vind og vær kjennes. Og dagene er begynt å bli kortere.
Jeg kjente det godt her en dag, da jeg var på tur opp Bestefarvarden fra Kvalvika. Det var utpå ettermiddagen, og allerede da jeg begynte på stien oppover fjellet, var solen på vei til å gå ned. Men himmelen var enda klar og lys, så jeg tok sjansen på å rekke både ut og hjem i tide.
Underveis fulgte jeg nøye med på lyset. Hvor langt kunne jeg se nå? Var stjernene kommet fram? Klarte jeg å se stien mellom skyggene?
I nord stod Mjellefjellene og Kjerringøy som knivskarpe fiolette tinder. I havet strålte Lofotveggen lyserød, med Landegode i mørk silhuett. I sør lå byen, opplyst av gatelykter, foran øyene.
På himmelen beveget mørket seg sakte men sikkert fra nord til sør. Gradvis vant det fram på den lyse himmelen. Det var som om lyset ble tvunget ned i havet. Som om mørket spiste av dagen, som Kari Bremnes synger.
Og jeg undrer meg over hvordan vi, år etter år, klarer å gå mørketida i møte, vel vitende om at mørket kommer og spiser av dagene våre. Hva gir oss mot til å stå i det?
Er det vissheten om at det alltid blir vår igjen, på andre sida? Eller gleden over nordlyset og stjernene i mørket? Eller fellesskapet når vi står han av i sammen?
Et eller annet sted tror jeg det må handle om håp. For håp er jo nettopp troen på at det nok skal gå, tross alt. At vi har noe godt i vente. At lyset ikke er tapt, selv om det er borte for en tid.
Håp er det som bor dypt i oss og ligger på vent, helt til den dagen livet virkelig utfordrer. Da er det håpet som med lav stemme hvisker oss i øret: Det skal nok gå. Følg med på lyset, så rekker du både ut og hjem i tide.
Tekst: Maja Skålvold